Merinospinneriet
Merinospinneriet stod klart i 1948, midt i tekstilindustriens storhetstid.
Snart får bygget en moderne drakt og de nakne fabrikkrommene fylles med liv i flotte, lyse leiligheter, kafé og daglivare.
Vi kaller det Merinokvartalet.
Året er 1961. Det er sommerferie, og Dagfinn har sin aller første sommerjobb i merinospinneriet. Han er 17 år gammel.
- En kamerat av meg jobbet på kontoret der. Jeg tror det var han som skaffet meg, og flere av kameratene mine, jobb på spinneriet, sier Dagfinn.
Dagfinn er oppvokst i Sandviken, og har sett Merinospinneriet fra den første bygningen i syd ble bygget. Flere store fabrikker hadde gått sammen og investert i det de trodde skulle bli en suksess. Plasseringen ble lagt til Sandviken i Bergen. Der mente de sannsynligheten var størst for å få tak i nok kvinnelig arbeidskraft.
Blant store spinnemaskiner og kontorer arbeidet Dagfinn og kompisene. De pusset og installerte maskindeler. I resten av bygget arbeidet det to menn og nitten jenter i hver etasje. De spant ull på enorme spinnemaskiner, omsvermet av en lodden lukt av merinoull. Men David husker best lukten av olje.
- HMS ville nok hoppet i stolen den dag i dag om de så hva vi gjorde. Men sånn var det bare. Vi pusset maskindeler i parafin, og måtte selv sy tekstilbånd som skulle drive maskindelene. Så da satt vi der med hånddrevne symaskiner. Men jeg hadde sydd før, så det kunne jeg, fortsetter han.
TO MENN OG NITTEN JENTER: Beliggenheten ble delvis begrunnet i tilgangen på kvinnelig arbeidskraft. Per etasje var det to menn og nitten jenter. Gutta jobbet med maskinene og jentene spant.
JOBBET PÅ SPINNERIET: Dagfinn var 17 år da han jobbet i merinospinneriet.
(Foto: Privat)
Det var stort sett bare jenter som jobbet på Merinospinneriet. De hadde eget håndballag med egen bane som lå utenfor spinneriet ned mot havet. Laget ble trent av naboen til Dagfinn, en politimann og drivkraft i samfunnet som Dagfinn forklarer han.
De fleste jentene hadde reist fra Nord-Norge til Bergen for å arbeide i spinneriet, og bodde sammen i et hus like ved fabrikken. Det ble et populært sted for Dagfinn og de andre guttene å «reke» rundt på de varme sommerkveldene. En kveld forsøkte en av guttene å klatre opp takrennen til andre etasje. Det likte ikke jentene.
- Da tok en av dem et vaskefat med vann i og kastet i hodet på han. Så smalt det tilbake «Nå er det slutt på hemoroider i Nord Norge, for nå er alle rævhullene kommet til Bergen», sier han lattermildt. – Den satt i lange tider etterpå. Men ellers har jeg bare gode minner fra sommeren min der. Faktisk endte flere av guttene opp med å gifte seg med jentene derfra, legger han til.
Det ble kun en sommer på Merinospinneriet for Dagfinn. Etter han gikk ut av gymnaset reiste han til sjøs, og ble der i lang tid. I mellomtiden, allerede på 70-tallet, ble fabrikken lagt ned. Det var ikke lenger mulig å konkurrere mot importerte tekstilvarer fra Asia. Siden har bygget blitt delvis brukt til undervisning av Norges Handelshøyskole. Resten av bygget har stått ubrukt.
En ny start
Det har lenge vært interesse for å gjøre om Merinospinneriet til kontorer eller leiligheter. Til sammen utgjør spinneriet fire massive industribygg, med et åpent gårdsrom i midten. Bygget ligger idyllisk til ved sjøen, og er omringet av grønt terreng. Utfordringen ligger i byggets utforming. Med 26 meter i dybden er det umulig å få dagslys i hele bygget.
- Ingen vil bo eller jobbe i mørke bokser, og på grunn av industrihistorien var det aldri et alternativ å rive bygget - selv om det hadde vært det enkleste, sier arkitekten Jesper Jorde fra TAG.
Han fikk oppdraget å utvikle en plan for å gjøre om bygget til boliger, slik at bygget igjen kan bli brukt til sitt fulle. Jesper estimerer at det vil oppstå «dø-arealer» på ca 10 meter uten naturlig dagslys. Disse dype og mørke sonene er vanskelige å utnytte, og noe drastisk måtte gjøres. Løsningen ble å fjerne en stor del av sørfasaden. Men selv ikke dette var enkelt.
- Når vi fjernet en så stor del av sørfasaden opplevde vi at bygget mistet særpreget sitt. Derfor bestemte vi oss for å la første etasje stå, men som en åpen port. Vi designet også en overgangsbru på toppen. Slik fikk vi bevart følelsen av volum og storhet i bygget, Sier Jesper.
På den måten får nærmest alle leilighetene sjøutsikt. Takket være smidighet hos byarkitekt og byantikvar kom de sammen med TAG arkitekter frem til en løsning som både beholder mest mulig av bygget samtidig som det gir mest mulig dagslys.
- Alle arkitektene på kontoret blir jo veldig revet med når det er snakk om å bygge i noe gammelt. Vi har jobbet mye med å få til gode boligløsninger og fleksibilitet for å skape gode hjem. Det blir et ikonisk bygg, sier han.
Nå er prosjektet byggemeldt, og Merinospinneriet er omdøpt til Merinokvartalet. Det som en gang var åpne plan med enorme maskiner skal bli til 177 hjem med både cafe og dagligvare.
I dag er Dagfinn 77 år, og stortrives med å være pensjonist. Han har kommet hjem fra sjøen, og tilbragte den siste delen av arbeidslivet i skolen. Han syns det er fint at bygget kommer til nytte igjen.
- At man blir utkonkurrert av billigere produkter fra andre land er historiens gang. Da er det i alle fall fint at bygget kommer til nytte igjen, for det har en fantastisk beliggenhet, avslutter han.
HADDE VÆRT LETTEST Å RIVE: På grunn av byggets rike industrihistorie var det ikke aktuelt å rive Merinospinneriet, selv om det nok hadde vært billigst. Nå fylles det igjen snart med liv når 177 familier kan ta bolig her.
Sweco 100 år.
Les flere reportasjer om historien bak Sweco:
© 2021 Sweco AB