Hva hadde Høyanger vært uten fossende vann og tidlig 1900-talls gründeroptimisme?


Antageligvis et sted ingen kunne tru at nokon kunne bu.

INDUSTRIEVENTYRET

HØYANGER

Delt i to av verdens lengste og dypeste fjord, Sognefjorden, ligger Høyanger, en lys og romslig hageby med cirka 2000 innbyggere. Ved århundreskiftet var Høyangsfjorden som stedet het den gang, en jordbruksbygd med knappe 100 innbyggere.

De kom fra 15-16 familier og strevde og levde på fem gårder innerst i fjorden. At det verken fantes vei eller damskipsanløp til avkroken, hadde begynt å prege bygda for alvor og Høyangsfjorden var i ferd med å sakke akterut. Det var inntil dagen da seks svensker og to nordmenn kom roende inn fjorden og presenterte ideen om vassdragsutbygging.

Foto: Bjørn Christian Tørrissen

– Høyanger var et veldig, veldig godt sted å vokse opp. Vi lekte Tarzan med papirtau, fisket i elvene, rampet og rivaliserte, og tråkket våre egne hoppbakker i fjellene rundt bygda. Vi lekte ikke sånn som i dag. Vi holdt på ute så mye vi kunne, men vi måtte jo jobbe også. Jeg startet å jobbe som guttunge, jeg var vel 13,5 år, mimrer høyangsfjording Leif Hatlestad (90).

Hvem de to nordmennene og seks svenskene som rodde inn Høyangsfjorden med ideen om vassdragsutbyggingen var, er usikkert. Sikkert er det at de var trendsettende for en helt ny tid.

I Høyanger begynte oppkjøpene i 1899, og i løpet av få år var det planer om kraftutbygging og regulering av fire vassdrag og 23 vann, inkludert Kråkeelva, Øyreelva og Hjetlandselva.

Mot slutten av 1920-årene sakket den økonomiske utviklingen i Norge ut. De hektiske tilstandene hadde i stor grad vært et resultat av krigen. I 1922 ble A/S Høiangfallene reddet av et amerikansk selskap fra en mulig konkurs. På tross av verdens uro, foregikk det en ingeniørmessig utvikling som skulle gi resultater langt inn i fremtiden. Krigen hadde gitt den industrialiserte verden nye utfordringer å bryne seg på, som bidro til økt kreativitet, produktivitet, kunnskap og teknisk utvikling.

De nye teknikkene, materialene og metodene krevde mer spesialisering og erfaring enn det man oppnådde gjennom arbeid for kun én byggherre. Dette bidro til en oppblomstring av rådgivende ingeniører i fagmiljøet. Ved å benytte den nye yrkesgruppen fikk mindre byggherrer ta del i et helt annet erfaringsgrunnlag enn de tidligere hadde hatt mulighet til. I dag er dette fortsatt en grunnleggende idé for uavhengig rådgivningsvirksomhet for alle fag – og det Sweco er tuftet på.

I 1937 ble A/S Høiangfallene avviklet i forbindelse med utviding av industrien i bygda. Det nye NACO hadde etter litt omorganisering klart å opprettholde en stabil og lønnsom produksjon og ble sittende med fallrettighetene. I 1938 sto første byggetrinn av det nye kraftverket, Kraftverk 2 ferdig. Senere har det blitt bygd både kraftverk 3, 4 og 5 i Høyanger og fallrettighetene har skiftet hender flere ganger. I 1998 overtok staten, representert ved Statkraft SF, fallrettighetene og kraftanleggene.

 I dag er Høyanger fortsatt bygget opp rundt industri, med storearbeidsgivere som Hydro og Bilfinger. Vassdragsutbyggingen har i aller høyeste grad bidratt til å skape en idyllisk industristad med et unikt miljø og kulturlandskap. Mens landskapet ligner en sveitserost med alle sine hull og spor etter byggeaktivitet, har alt fra idrett til dialekt blitt preget av arbeidsinnvandringen. For eksempel har høyangsfjordingene lenge vært kjent for å snakke litt fint. Kraftturisme er blitt et buzord og nå kommer folk langveisfra for å få med seg Industristadmuseet.

 – Alle i Høyanger har vært glade for utbyggingen og de nye arbeidsplassene. Ungdommen måtte jo ha arbeid. Uten Verket hadde Høyanger forsvunnet. Da hadde det rett og slett ikke vært noen ting, avslutter Leif Hatlestad (90), født og oppvokst i Høyanger, på telefon fra Høyanger.

Sweco 100 år.

Les flere reportasjer om historien bak Sweco:

Font, Text

© 2021 Sweco AB

Font, Text