Grøners første prosjekt var ikke bare ingeniørkunst av ypperste klasse.

– det ga også liv til en hel bondebygd.

Grøners første prosjekt var ikke bare ingeniørkunst av ypperste klasse.

– det ga også liv til en bondebygd på nippet til utrydding.


Begynnelsen

Det er tidlig på 1900-tallet og næringsoptimisme i Norge. Statsminister Christian Michelsen arbeider etter mottoet «En ny arbeidsdag» og industrimiljøet har tro på Norge som industriland. Norge har utvilsomt store ressurser i vannkraft –og det er relativt rimelig å bygge ut. Mange fosser ligger i fjorder med havner der industri for eksportmarkedet kan etableres.

På tross av næringsoptimismen var begynnelsen av århundret preget av krig og kriser. Stortinget måtte behandle saker om alskens – blant annet spørsmålet om vannkraft og eierrettigheter. Unionsoppløsningen i 1905 hadde skapt murring mot utenlandsk innblanding i oppkjøp av norske vannfall, og Michelsen var blant dem som arbeidet for å innføre kraftig skjerpede konsesjonskrav til utlendingene. Arbeidet hans bar frukter, og våren 1909 ble den permanente konsesjonsloven vedtatt: Fra nå av var det kun staten, kommunene og norske borgere som kunne kjøpe fossefall uten konsesjon.

Første verdenskrig hadde skapt stor etterspørsel etter aluminium, og etter litt frem og tilbake var planen å gjøre Høyanger til et av de første produksjonsstedene for primæraluminium i Norge. I 1915 fikk fosse- og industriselskapet A/S Høiangsfaldene, Norsk Aluminiums Compani konsesjon til erverv og regulering av Høyangelvene i Sogn.

Startskuddet for utbygging gikk i 1916, og i overkant av et år senere var kraftstasjonen ved Hjetlandsgardane i drift og aluminiumsfabrikken ferdig. Dette var allikevel kun begynnelsen, og i 1917 ble det bygget permanente kraftanlegg på helsa løs.

Dette var det økonomiske og næringspolitiske status quo da Jørgen Christian Fredrik Grøner begynte sin ingeniørkarriere. Prostesønn Grøner ble født i Bodø i 1881, som tredje av seks søsken. Som eldstesønn i familien tok han, slik det sømmet seg på den tiden, artium, før han senere studerte på Krigsskolen og Den Militære Høgskole. Tekniske fag var blitt Grøners greie, og han fortsatte så med ingeniørstudier ved Trondheims Tekniske Læreanstalt til han var ferdig bygningsingeniør i 1909.

Jørgen Christian Fredrik Grøners første jobber skulle bli som konstruktør og arbeidsleder for firmaer som Meråker Smelteverk, Saudafaldene og Høyangfaldene. På denne tiden var det normalt at byggherren selv konstruerte og utførte sitt bygg- og anleggsprosjekt, og ansatte folkene som trengtes på hvert enkelt prosjekt. Oppgavene Grøner og tilsvarende ingeniører ble engasjert for da, skulle vise seg å være mange av de samme som han senere ville utføre på beste vis da han startet eget firma.

Forehead, Nose, Hair, Cheek, Head, Chin, Eyebrow, Eye, Human, Jaw

I riktig gründerånd startet Grøner for seg selv hjemme i sin egen leilighet, på Majorstua i Oslo. Våren 1921 etablerte han sitt byggtekniske konsulentfirma, vel utvidende om at det 100 år senere skulle utgjøre Swecos avdeling i Norge og ha nærmere 1800 ansatte fordelt på 26 kontorer rundt i landet.

Så vidt vi vet, fantes det ikke byggtekniske konsulenter i Norge før Grøner etablerte seg. Unntaket var Kicks Vandbygningskontor, hvor Grøner hadde fått opplæringen sin. Gründer-Grøners gode forhold til sine tidligere arbeidsgivere ga ham en flyvende start som konsulent. Firmaets første arbeidstegning under Arkiv 1 var Dam Slettedalen ved Saudafaldene. Det første året arbeidet han også med prosjektering av reguleringsdam ved Flørlivannsoset og med en jernbetongbro for transformatortransporten ved utbygginger ved det samme vassdraget.


Foto: Brun, Jac / Oslo Museum

Året etter kom A/S Høyangfaldene igjen på banen, og oppdragsgiveren skulle vise seg å bli den kanskje aller viktigste for den nyetablerte Grøner. Det lå store og spesielle tekniske oppgaver i utbyggingen av Høyanger, og Grøners firma skulle vise seg å bli involvert i vannkraftutbyggingen allerede fra første byggetrinn og i de aller fleste sentrale utvidelser og moderniseringer frem til 1956.

Den første oppgaven innebar å prosjektere en reguleringsdam i Øvre Breidalen, etterfulgt av innføring av Skovbakkevann i Hjetlands-anleggets driftstunell og kartlegging av nedslagsfeltene for Øvre og Nedre Breidalsvann. Alle disse elementene hører til i Hjetlandsanlegget under Høyanger I, der også Øreanlegget er en del. Av andre oppgaver som utmerket seg spesielt fra Grøners arbeid i Høyanger, var utvidelse av fabrikken med bygging av ny ovnshall, nye siloer og ny havn. Det var ingen lek å bygge dammer på 600-800 meters høyde tidlig på 1900-tallet. Hjelpemidlene man hadde var få og forholdene ufine. Mens man benyttet taubane og hester til å frakte materialer fram til byggeplassene, måtte folk ta bena fatt. Stein og sand som ble brukt i arbeidet ble utvunnet i nærheten av damstadene, og om vinteren måtte man bygge tak over dem for å holde snøen borte. Arbeidet var så krevende at arbeidsstokken fikk fjelltillegg for arbeid over 400 meters høyde. Hvor mye og hva slags type arbeid det skulle inkludere, var et evig konfliktspørsmål.


I takt med at arbeidsinnvandringen eskalerte, vokste det frem et veldig klasseskille i Høyanger med ingeniører og funksjonærer på den ene siden og anleggsarbeidere på den andre. Mens de førstnevnte bosatte seg i nybygde ingeniørboliger nede ved havet, bodde sistnevnte i brakker som i dag ville blitt kategorisert som slum.

Anleggsarbeidernes hygieniske forhold var elendige og alvorlige sykdommer og epidemier som difteri herjet. Tatt hjelpemidlene man hadde og de røffe arbeids- og leveforholdene i betraktning, er det mildt sagt imponerende hva de klarte å bygge.

Sweco 100 år.

Les flere reportasjer om historien bak Sweco:

Font, Text

© 2021 Sweco AB

Font, Text