Bergens kulturelle storstue
ble ikke til over natten
– men det var verdt ventingen.

Grieghallen

Foto: Eilif Stene

Det var i det herrens år 1894 at Edvard Grieg tok initiativ til bygging av en konserthall i sin egen fødeby. Etter mer enn 70 år med mye frem og tilbake, ble bygget som skulle kalles opp etter komponisten endelig påbegynt i 1967.

Det skulle vise seg å bli en lang prosess. Mens man normalt justerer fremdriftsplanen for et bygg to til tre ganger i løpet av en byggeperiode, ble den for Grieghallen fullstendig omarbeidet et tyvetalls ganger.

Usynlig involvering

Sweco var involvert i byggingen gjennom Monstad og Thunes som ble en del av Opticonsult, et selskap som Sweco senere kjøpte opp. Primært var selskapene involvert med «usynlige» fag som VVS og elektrotekniske fag – ikke arkitektur og konstruksjon. Mathis Dugstad var prosjektleder for VVS-fagene med Thor Nærø som assistent for planleggingen – som skulle bli omfattende og krevende, med mange kompliserte byggtekniske arbeider og uforutsette elementer som dukket opp.

- Prosjektet var Thors første store prosjekt, og ifølge ham selv enormt lærerikt – både med tanke på at det var en lang prosess og fordi man var innom mange ulike problemstillinger underveis, sier Gunnar Grevstad, fagspesialist i Sweco og venn av Nærø.

Temperaturen skulle bli ett av flere hete diskursjonstemaer underveis i byggingen. Skulle konsertsal og foajee være oppvarmet eller ikke? Publikum skulle jo gå med kjoler og bare skuldre, da kunne man vel ikke sitte og hutre? Pengemangel gjorde at temperaturen ble holdt på et lavkostnivå, den gang 15 grader. Senere ble det gjort tiltak så temperaturen ble mer levelig.

Material property, Architecture, Sky, Fence, Water, Shade, Wall

Sweco var også involvert på «synligere» vis med elektrofaget i form av belysning. Glødelampene som henger i foajeen skulle vise seg å bli noe av det mest spektakulære med hele Grieghallen. Den danske arkitekten Knud Munk som hadde vunnet konkurransen om å tegne Grieghallen, hadde høye ambisjoner. Bygget er for eksempel utformet som et flygel, selv om det ikke er så lett å se. I byggsammenheng ble han kjent for sine sterke meninger.

En annen som hadde sin første sommerjobb på Grieghallen var Oddvar Mjelde, tidligere leder av Monstad og avdelingsleder i Sweco. Året var 1967, og han var i gang med studier ved NTH (nå NTNU). Hans første konsulterende jobb skulle være å tegne belysningen i konserthallen, en spennende og interessant utfordring. Det er imidlertid belysningen i foajeen som er mest spektakulær.

- Arkitekten insisterte på at det skulle være vanlige glødelamper. På den tiden hadde man begynt å bruke mer effektive lyskilder for å få driftskostnaden ned. Men arkitekten var urokkelig. Løsningen ble å regulere ned spenningen. Resultatet ble fantastisk fint, en slags stjernehimmel i tre dimensjoner – samtidig som det hadde en miljøeffekt, sier Oddvar Mjelde.

Foto: Eilif Stene

Den største utfordringen med bygging av Grieghallen var allikevel manglende finansiering. Selv om pengemangelen var gjennomgående i hele fasen var den spesielt utfordrende i begynnelsen, og i følge flere involverte ble det gjort mye billig konsulentarbeid underveis.

I fem år var bygget kun et rustent mausoleum som gav forbipasserende rustflekker på klærne – og bergenserne skammet seg over stålmonsteret som gjorde narr av Bergen som kulturby. I Oslo ble prosjektet kalt alt fra symbolet på bergensk stormannsgalskap til en gigantisk bunker og en silo til 40 millioner.

I 1978 åpnet endelig Grieghallen til Festspillene – som det første store konserthuset som ble realisert i Norge. Til sammen hadde den kun kostet 93 millioner 1978-kroner å bygge. Bergen hadde fått en uforskammet billig konserthall sammenlignet med Oslo konserthus – som skulle koste over det dobbelte, med sine skipsgulv og marmor i toalettene.

«Akustikken i Grieghallen er fin for stor og romantisk
musikk, og det passer Bergen veldig fint.»

Eivind Gullberg Jensen, operasjef

Grieghallen er blitt et symbol på Bergen by, og er vert for mange store arrangementer, konserter og ballet- og operaforestillinger. Spesiell verdi har bygget også for operasjefen.

- Grieghallen er et bygg jeg har vokst opp med og i, og hvor jeg har hatt mange store opplevelser både som publikummer og som utøver. Jeg vokste opp på
Stord og reiste til Bergen annen hver helg for å ta fiolintimer da jeg var ung, noen av dem i Grieghallen. Det var vel på midten av 80-tallet. Det var en
spesiell aura å komme inn Grieghallen, noe ganske annet enn kinosalen på Stord, forteller Eivind Gullberg Jensen, operasjef ved Bergen Nasjonale Opera.

Og akustikken?

Dirigenten og operasjefen har senere hatt en lang og internasjonal karriere ved flere ledende symfoniorkestre og operahus. I dag har han kontor i Grieghallen og det hender han går seg bort etter alle ombyggingene. Ting er ikke lengre som de engang var. - Jeg husker jeg snek meg inn kunstnerinngangen og fikk treffe folk backstage. Det var veldig stas. Jeg har mange fine minner fra Grieghallen som gjorde store inntrykk den gangen, mimrer Gullberg Jensen.

Tilblivelsen av Grieghallen var kort sagt en langdryg prosess, men da hallen omsider åpnet hadde lyden i
fløyten gått fra utskjelt og rusten til fin og klar. For ikke bare viste prislappen på hallen seg å være lav, akustikken i Grieghallen skulle vise seg å være praktfull.

- Akustikken i Grieghallen er fin for stor og romantisk musikk, og det passer Bergen veldig fint. Nå håper vi bare Griegkvartalet snart blir født, så vi kan få til enda mer, avslutter operasjefen.