Mot en grønnere (hvitere) fremtid på Svalbard 

“For et inngrep i denne naturs ensomme stillhet. Disse fæle arbeiderbrakkene der nede i dalen og kraftledninger oppetter dalen. De skriker.” 

– Fridtjof Nansen, 1920

Byggmøter i midnattssol

Siden slutten av 60-tallet har Sweco vært involvert i mer enn 400 prosjekter i arktiske områder – svært mange av dem på Svalbard. Før 2004 var det gjennom selskapet Instanes Svalbard AS, som spesialiserte seg på arktisk teknologi og fundamentering på permafrost.

Steinar Knoph ble ansatt hos Instanes i 1975, og har vært delaktig i veldig mange av prosjektene på Svalbard og i Antarktis.

– Jeg kom til Svalbard første gang i 1978 fordi de skulle bygge et nytt kraftverk. Da var det økende aktivitet i samfunnet der og det var flere gruver i gang. Økende behov for energi krevet kraftverk og kraftverket som var der var gammelt og krevet nytt. Så vi begynte med det prosjekteringsarbeidet, sier Steinar Knoph, senior sivilingeniør i Sweco.

På den tiden gikk de færreste i grønne tanker – strøm var rådyrt og etterspurt – og kull en naturressurs man hadde blitt godt vant med å utvinne for å skaffe energi på Svalbard.

– Oppdragsgiver var veldig ivrig med å få kraftverket oppe å gå. Vi kom opp med nattfly og dro på byggmøte kl. 03 om natten – for det var jo sol allikevel, forteller Steinar.

Minikraftverk

Siden den gang har gruveaktivitet vært den klart viktigste økonomiske aktiviteten på øya, selv om driften har gitt liten gevinst. I dag er Store Norske Spitsbergen Kullkompani og det russiske Trust Arktikugol de eneste gjenværende gruveselskapene som driver kulldrift.

Rundt Longyearbyen er det per i dag kun Gruve 7 som er i drift. Den produserer ca. 60.000 tonn kull, hvorav halvparten går til landets eneste kullkraftverk, Longyear Energiverk.

– Du ser kraftverket står der på høyre side når du kommer kjørende fra flyplassen. Skorsteinen er 90 meter høy og har en stige inni. Utsikten fra toppen er storslagen, forteller Steinar.

Selv om det stikker seg godt frem i landskapet, kan ikke kraftverket skryte på seg i størrelse.

– Kraftverket i Longyearbyen er lite, veldig lite for å være et kraftverk. Det er designet for å produsere 15 megawatt, men det har alle delene som trengs der likevel.

Sweco hadde ansvar for prosjektering av selve bygget og skorsteinen, pluss alt som hører til kraftverket som primærnett for fjernvarme, mindre små bygninger og anlegg med støttefunksjoner. Oppdragsgiver var Store Norske Spitsbergen Kullkompani. NVE stod for planlegging, kontrahering og den tekniske delen, og arkitekt var Øivind Maurseth.

Kraftverket begynte å produsere strøm i 1982 – og har gått siden.

– Selv om kullkraft i dag ikke er coming forward har det definitivt holdt liv i Longyearbyen de siste 40 årene.

Kull er tull

I dag er gruvedriften mer omfangsrik enn noen gang, men aktiviteten er ikke like synlig som før. De viktigste virksomhetene på Svalbard nå er turisme og forskning innen blant annet miljøovervåkning, klima, økosystemer, meteorologi, glaciologi, arkeologi og geologi.

I januar 2021 varslet regjeringen at de har besluttet å fase ut kullkraftverket, og erstatte det med en ny og mer miljøvennlig energiløsning i løpet av to til fem år.

Det heter seg at den nye energiforsyningen bør ta utgangspunkt i et nytt kraftvarmeverk – basert på eksempelvis naturgass eller pellets, i kombinasjon med en gradvis innfasing av mer fornybar energi – men per nå er det hele veldig usikkert.

– Det har vært veldig mye snakk om det gjennom årene, og mange har kommet med forslag til løsninger. Vi får stadig nye forslag fra leverandører som kontakter oss for å høre hva vi tenker, sier Eirik Hordnes, elektrifiseringsekspert i Sweco.

Det er ikke først og fremst kostnadene ved utfasingen som gjør det utfordrende.

– Strømproduksjonen ved kraftverket er veldig dyr – noe bortimot tre ganger så kostbar som på fastlandet – så konkurransevilkårene er gode, forklarer Eirik.

I en tid med både klimakrise og naturmangfoldskrise er det mest utfordrende kanskje å kartlegge alternativer og faktisk velge en løsning – i det havet av muligheter som finnes.

– Hvis jeg skal idémyldre litt om alternativer som finnes, så kan en løsning for eksempel være å koble Svalbard til fastlandet med kabel. Et annet alternativ er å maksimere potensiale med sol og vind der, ved bruk av solceller og vindmøller i kombinasjon med energilagring – slik at man kan sesonglagre energi for eksempel ved å produsere hydrogen når det er sol og vind.

På en øy med mørketid fire måneder i året vil det være helt essensielt å ha nok lagringsplass.

– Ellers er det muligheter med hydrogenproduksjon på fastlandet ved hjelp av overskuddsproduksjon fra vindkraftanlegg f.eks. i Finnmark. Kall det gjerne det nye kullet. Et annet alternativ kan være å bruke overskuddsvarme fra industri generelt til å lade opp en saltlake som har høy varmekapasitet, og som man kan fraktes til Svalbard å produsere strøm.

Det gjenstår å se hvilke alternativ politikerne velger. At valget er viktig, er det liten tvil om. Forskning viser betydelige endringer i klimaet på Svalbard. Isbreene smelter raskere enn før, nedbørsmengden øker, og det blir stadig mindre havis og permafrost. Hvis endringene fortsetter vil vi miste forutsetningene for en helt unik og særegen natur på den spesielle øya.