På 78° nord, omringet av tundra, fjell, snø og is, ligger Longyearbyen – et industrisamfunn bygget på peler i permafrost med god hjelp fra Sweco. Hvordan er det å jobbe her?

Longyearbyen

– om tinende permafrost, isbjørn og firmavåpen

Innerst ved Adventfjorden på øya Spitsbergen på Svalbard, ligger Longyearbyen – en av verdens nordligste bosetninger – med i overkant av 2000 innbyggere. De fleste av dem er nordmenn, men nesten 40 nasjonaliteter er representert – og stadig flere strømmer til.

De siste 60 årene har Sweco vært en sentral aktør i utbyggingen av det spesielle stedet. Først gjennom Instanes, et selskap Sweco kjøpte opp i 2004.

– Vi har vært med på veldig mye – fra prosjektering av boliger, skole og barnehager, til idrettshall og vannforsyning til Longyearbyen, ballepresseanlegg for boss, oppvarmet sandlager på flyplassen, havnelager, snøskjermer og litt til, sier Steinar Knoph, senior sivilingeniør i Sweco.

De viktigste oppdragsgiverne gjennom tidene har vært statlige selskaper og institusjoner som Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS, Kings Bay AS, Svalbard Samfunnsdrift, Statsbygg og Norsk Polarinstitutt.

– Utgangspunktet for å få prosjektene var den grunnleggende forståelsen vi hadde og har for arktisk klima og teknologi, og permafrosten, forteller Steinar.

FOTO: Björn Audunn Blöndal/Pressworks


Firmavåpen  

Longyearbyen (Longyear city) ble opprettet i 1906 av amerikaneren Johan Munroe Longyear – den største eieren av gruveselskapet Arctic Coal Company – og ble senere oppkalt etter ham. Ti år senere ble både tettstedet og gruvene kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kullkompani, som utover 1900-tallet drev og styrte gruvesamfunnet som en kompaniby.

– Da jeg kom til Longyearbyen første gang på slutten av 70-tallet var det Store Norske (Spitsbergen Kulkompani AS) som hentet meg på flyplassen. Det var de som drev stedet den gangen og som var oppdragsgiver for prosjektet jeg skulle jobbe på. Den gang var det mye mindre bebyggelse og en helt spesiell stemning der.


ARKTISK TURISME: De viktigste virksomhetene på Svalbard nå er turisme og forskning innen blant annet miljøovervåkning, klima, økosystemer, meteorologi, glaciologi, arkeologi og geologi.

Samfunnet i Longyearbyen hadde vokst frem i lys av gruvedriften og var lenge et mannsdominert samfunn, hvor det store flertallet hadde familie igjen på fastlandet.

– Vi som gikk under betegnelsen funksjonærer ble innlosjert på Funken – som på den tiden var langt mindre enn nå – der bodde vi og vi spiste alle måltider felles i messen. Gruvearbeiderne spiste på Stormessen oppe i Nybyen. Men etterhvert fikk Sweco en egen hybel i vei 222 for oss som reiste opp og bodde der.

Det var ikke bare egen hybel Sweco gikk til anskaffelse av.

– Når vi beveget oss rundt var det alltid med fastboende som var tungt bevæpnet på grunn av isbjørn. Men da vi etablerte den hybelen der oppe, bestemte vi at vi skulle gå til anskaffelse av et firmagevær. Det skulle kjøpes inn i Bergen, men det var litt styr å få det for når vi søkte om å få våpentillatelsen var det for personlig beskyttelse, ler Steinar.





Sky, Cloud, Building, Window, Snow, Asphalt, Slope, Freezing, House

Det skulle allikevel bli 25 år med pendling til Svalbard før Steinar fikk se en levende isbjørn i Svea. En død en derimot ble han vitne til i Longyearbyen på jobb tidlig på 80-tallet.

– Vi satt i et byggmøte på kraftstasjonen da vi hørte skudd. Det var i desember og det var helt mørkt. Like før hadde to småjenter kommet til skolen og fortalt at de hadde sett en stor snømann på veien. Når man kom seg ut etter bjørnen, hadde den tatt sikte på barnehagen. Etter forsøk på å skremme den, så man ingen annen mulighet enn å skyte den. Nå henger skinnet av isbjørnen i restauranten Huset.

Frosset fjell og ikke-frosset fjell

Utover i 80-årene ble Longyearbyen i økende grad et familiesamfunn. Det ble forsterket av at staten overtok aksjene i Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS og styringen i byen.

– Etterhvert som samfunnet utviklet seg kom det flere aktiviteter, gruvedriften ble nedskalert og stedet ble mer som en vanlig norsk liten by, forteller Steinar.

FOTO: Björn Audunn Blöndal/Pressworks

Med utviklingen økte behovet for flere boliger og mer infrastruktur – og man begynte å prøve ut nye byggemetoder. Mens veier og broer er bygget på permafrosten som Svalbard er dekket av, er de fleste bygningene i Longyearbyen hevet over bakken og bygget på peler.

– Fra midten av 90-tallet utviklet vi en metode for kunstfrossen fylling. Hvorav man tidligere hadde satt bygninger på peler boret ned i permafrosten, boret man nå betongrør med kjølevann ned som holdt grunnen frossen. Det var eksperimentelt den gangen, men det lå mye teoretisk forskning bak før det ble satt ut i praksis.

Det viste seg å fungere bra. I dag er for eksempel både butikken og næringsbygget i Longyearbyen bygget på denne måten. Det er ikke kraftverket derimot.

– Med tanke på at kraftverket skulle ha store dampkjeler, turbiner osv., var det mest hensiktsmessig å sette anlegget på fjell. Frosset fjell og ikke-frosset fjell er stort sett det samme, sier Steinar.

FOTO: Björn Audunn Blöndal/Pressworks

Sett bort ifra fundamentering i permafrost, er tilgjengelighet til materialer og kostnad, tidspress, sliten bygningsmasse og gamle vaner som at det har jo gått bra før og det regner ikke her typiske utfordringer som har preget og preger Swecos arbeid på øya i dag.

Nok å gjøre

I dag er turisme, forskning og utdanning de viktigste næringsveiene i tillegg til gruvedriften.

Det er et aktivt idretts- og kulturliv i byen, og det er det folkevalgte organet Longyearbyen Lokalstyre som blant annet har ansvaret for infrastruktur og samfunns- og arealplanlegging.

Ved Swecos Svalbardkontor i Longyearbyen er det i dag flust å gjøre.

– Akkurat nå er det ulike ting; vi er ansvarlig for uavhengig kontroll av de nye studentboligene, vi har hatt prosjekteringsansvar med flere fag for boligblokkene på Elvesletta, og så har jeg på vegne av Sweco vært prosjektleder for et ombyggingsprosjekt for Statsbygg – i tillegg til at vi har en del mindre oppfølgingssaker for ulike kunder, sier Kathinka G. Martinsen, Ingeniør og kontorleder på Svalbard.

FOTO: Björn Audunn Blöndal/Pressworks

Kathinka har administrert Svalbardkontoret alene de siste 5 årene, i tillegg til å følge opp prosjekter og bedrive kundeoppfølging. Blant kundene i dag foruten Longyearbyen lokalstyre og Statsbygg, er Consto Svalbard, LNS Spitsbergen, Hurtigruten Svalbard, Polarbygg Utvikling, Kings Bay AS, Kongsberg Satellitt Service og flere mindre og private aktører.

Til høsten utvider Sweco kontoret med en ny medarbeider. Personen har mye å se frem til.  

– Longyearbyen er et inkluderende samfunn med korte avstander. Det er lett å komme i kontakt med folk og det er alltid noen som vil finne på ting. Det kommer blant annet av at veldig mange som har flyttet opp hit har felles interesser og at det er et rikt kulturtilbud i Longyearbyen, forklarer Kathinka.




ARKTISK TURISME: De viktigste virksomhetene på Svalbard nå er turisme og forskning innen blant annet miljøovervåkning, klima, økosystemer, meteorologi, glaciologi, arkeologi og geologi.

Tinende permafrost

Få ting tyder på at det vil mindre å gjøre ved Svalbardkontoret med det første. Temperaturen i Arktisk er forventet å stige dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. Samtidig er det ventet en betydelig økning i nedbør og perioder med kraftigere regn. Det vil føre til store endringer i de fysiske miljøforholdene – som blant annet at permafrosten tiner.

På sikt vil dette påvirke både bygninger og infrastruktur, som for eksempel ved at tømmerpelene som bærer mange konstruksjoner begynner å råtne og bidrar til setningsskader på bygninger. En god del uimpregnerte trepeler har også stått sin tilmålte levetid. Det er naturlig at ubehandlet treverk får råteskade uavhengig av en generell temperaturøkning. Uansett årsak vil det kreve refundamentering av mange bygg.

Ice cap, Cloud, Water, Sky, Mountain, Wood, Highland, Lake, Landscape

Klimaendringer har også bidratt til økt skredfare på Svalbard. Når permafrosten tiner mister grunnen bindingene som tidligere har holdt jordmassene stabile, som igjen øker risikoen for løsmasseskred og steinsprang. Det i kombinasjon med en generell befolkningsvekst i Longyearbyen har skapt høyt press på boligmarkedet.

– Vi har jobbet veldig mye med boliger de siste årene, men også to hoteller.

Selv om livet på 78° nord er noe annerledes, er arbeidsoppgavene ganske like de Sweco-ansatte har på fastlandet. Men man har visse fordeler ved å jobbe og bo i samme by.

– Arbeidsmessig er den største forskjellen at jeg sitter tett på folkene og prosjektene jeg jobber med. Det gir muligheten til å følge med på og følge opp på en helt annen måte. Det er kjempegøy å se noe du har jobbet på komme til liv. Her er det ikke til å unngå å se resultatet, avslutter Kathinka.

FOTO: Björn Audunn Blöndal/Pressworks

Sweco 100 år.

Les flere reportasjer om historien bak Sweco:

Font, Text

© 2021 Sweco AB